Jeg har ADHD og jeg er trendy!

Adresseavisen har denne vinteren hatt en artikkelserie om ADHD. Her leser jeg at diagnosen er blitt trendy og at det er skummelt at ADHD glorifiseres. Jeg har hørt lignende flere ganger det siste året: «Alle skal ha ADHD for tiden».

Klinikksjefen på St. Olav, Elin Ulleberg, kaller det også en trend, og med min egen historie vil jeg utdype hvorfor det er problematisk at fagpersoner blander trend og psykisk helse i samme setning. Klinikksjefen er en av de som er bekymret for ADHD-trenden.

«Jeg må innrømme at jeg har tatt lett på diagnoser» fikk jeg høre av en bekjent forleden. Jeg var der selv for ett år siden og som lærer var jeg et “offer”, om jeg kan si det sånn, for uvitenhet.

Jeg har undervist elever på VGS i flere år og har alltid klikket godt med ADHD ungdom. De er kreative og morsomme, med masse uforløst potensiale. Jeg klarte ikke å koble den gode kjemien med mitt eget strev fordi jeg manglet et språk for å beskrive egne utfordringer. 

Lyset gikk endelig opp for meg da jeg forsto hva ADHD er. Dette har selvsagt blitt et hyperfokus nå, en av de positive sidene med ADHD. 

Jeg har hatt diagnosen hele livet uten å vite det.

Om jeg er glad for sosiale medier?!

Gjett om! Det har gitt meg livsendrende kunnskap og nye vennskap med andre med ADHD. I voksen alder kan jeg endelig forstå meg selv, forsone meg med alt strevet og akseptere vanskelige situasjoner jeg har stått i gjennom livet.

Det var som å finne bruksanvisningen til min egen hjerne.

I kombinasjon med bøker har jeg hver dag lært noe nytt. Det er heldigvis mange som vil hjelpe, og det er dyktige folk med oppdatert kunnskap. Jeg er kildekritisk og nysgjerrig. Min opplevelse er at de som deler sin hverdag både viser positive og negative sider med diagnosen.

At ungdom tør å være åpne om psykisk helse har utvilsomt inspirert meg.

«Vi må få større fokus på psykiske lidelser, både i skolen og på arbeidsplasser. I dag stilles det ingen krav til at en sjef eller lærer skal sette seg inn i andres diagnoser. Åpenhet, forståelse og aksept er veien å gå.» sier Frida som er intervjuet i Adressa.

Denne åpenheten har jeg etterlyst selv gjennom min lærerjobb. Vi må tørre å snakke om dette selv om vi ikke har psykologbakgrunn.

Isteden for å være bekymret for at folk søker til sosiale medier, tolker jeg det som stor etterspørsel etter informasjon. Jeg forstår ikke bekymringen. Er det så ille å tørste etter mer kunnskap og selvforståelse?

Hvor er evnen til åpenhet, forståelse og aksept på dette området? Ha tillit til folk. Det er en god grunn til at vi vil forstå oss selv. Kunnskapen er der, men ikke i helse- eller skolesystemet, ser det ut som.

Så kjære klinikksjef ved St. Olav, i stedet for å være bekymret, så kan du lytte til de som har diagnosen. De har noe viktig å fortelle deg. Legg fordommene til side, og begynn å lytte for å forstå. Vi som er voksne og oppdager diagnosen sent i livet, har fått vår porsjon stigma og skam. Det har vært nederlag og mye motstand. Strevet er reelt, og det er alvorlig!. Det er ikke noe man innbiller seg, for at man har lyst til å være trendy. Denne holdningen bidrar til stigmatisering og skam.

Flinke, snille og stille ADHD-jenter blir ofte utbrente kvinner.

Vi maskerer og mobiliserer så godt vi kan, til strikken en dag ryker. Min erfaring er at jeg blir møtt med mer forståelse andre steder enn i behandlingssystemet. Jeg snakker gjerne og deler mine erfaringer, men da må jeg føle meg trygg.

Takket være fellesskapet jeg har funnet på some, har jeg klart å holde hodet over vannet. Ved å dele historien min, gir det meg et håp om at det kan bli lettere for de som kommer etter meg. Frida, som i Adressa forteller at hun fikk diagnosen på barneskolen, beskriver hvordan det var å få ADHD i ung alder, og hvor viktig det var for henne. Å plukke opp symptomene når jentene er små, er forebyggende psykisk helse.

Slik kan vi styrke jenters selvfølelse, slik at de ikke går på nederlag etter nederlag. Vi må hjelpe disse jentene å utvikle selvforståelse og egenkjærlighet.  Ved å hjelpe og støtte kan vi rigge de for gode liv. ADHD er ikke en diagnose en vokser av seg, men det er fullt mulig å lære seg å leve med den.

De som har ADHD føler ofte på nederlag. Slik startet også min ADHD historie. Jeg var utbrent, mistet all kreativitet og motivasjon. Jeg klarte ikke å sjonglere jobb og familie. Det var først da jeg spurte meg selv: «Hvorfor føler jeg på motstand hele tiden?» at jeg begynte å forstå meg selv.

Det gjør vondt å miste mestringsfølelsen.

Jeg tillater meg å snakke om ADHD fordi jeg har et langt liv med erfaring. Jeg vet hvordan det er å føle seg feil, rar og misforstått. Det å dele historier er helende for meg.

Jeg kan ikke vente på et system som henger etter. Jeg jobber i skolen, og jeg ser hvor viktig det er at vi lærere setter oss inn i diagnoser og møter elevene der de er. Ta de som sliter på alvor. Det er ingen som later som de har ADHD. Det er ensomt å slite psykisk, det vet alle vi som har stått i det selv.

Jeg er utrolig  glad for at jeg begynte med sosiale medier og snakke om motivasjon og mestring. Det har gitt meg ny kunnskap og viktige vennskap. Jeg har tiet altfor lenge, og nå klarer jeg nesten ikke prate om noe annet. Kunnskapsbehovet er enormt!

Det er aldri for sent å lære seg noe nytt, og jeg ber innstendig om forståelse og aksept for at vi har ulike hjerner. Det siste vi trenger er å bli møtt med skepsis og tvil.

Lytt til oss som har erfaring, vi kjenner det på kroppen hver eneste dag. Og jeg skal love deg, det er ingen superkraft.

Det er bare kunnskap som hjelper mot fordommer.