Status for livsmestring i VGS: det går for sakte!
I 2015 var jeg tilbake som lærer i VGS, etter å ha vært elev selv på 90-tallet. Jeg var klar for å brette opp ermene, dele kunnskap og gjøre noe meningsfylt. Med praktisk pedagogisk utdanning i lomma, var jeg motivert for å undervise ungdom i media og kommunikasjonsfag. En praktisk rettet utdanning hvor kreativitet skulle være drivkraften.
Med tro på at dette skulle bli gøy og utfordrende, gikk jeg på med alt jeg hadde. Jeg var superinspirert og gledet meg.
Det tok ikke lang tid før jeg fikk min første reality check. Jeg hadde begynt å ane det allerede under praksisen, men da jeg var i gang på ordentlig fikk jeg kjenne på praksissjokket. Jeg fikk en bratt læringskurve om et tema jeg ikke hadde sett for meg: psykisk helse.
Dette er min historie fra en læringsprosess som har gitt meg mye innsikt og kunnskap om et tema som er kraftig underkommunisert.
Behovet for å gjøre noe nytt kom i 2014, da jeg begynte å bli lei av en usikker mediebransje. Jeg ville heller ha en trygg jobb som ga meg forutsigbarhet. Med en liten baby fikk jeg superkrefter og masse pågangsmot, jeg kastet meg over PPU studiene. Halve familien min er lærere, og flere hadde tipset meg om at jeg kanskje burde gå i den retningen. Etterhvert begynte jeg å kjenne på kallet selv, for jeg liker å veilede og støtte andre.
Etter endt utdanning var jeg i gang som kontaktlærer i medier og kommunikasjon. Nå gledet jeg meg til å være kreativ sammen med elevene!
Få måneder etter at jeg startet, begynte jeg å observere elever som slet psykisk. Mitt første møte med panikkangst var i klasserommet til en gjeng 17 - åringer. Etterhvert ble det så mange utfordringer at jeg følte jeg hadde valgt feil yrke. Det ble krevende å skape gode læringsmiljø med så mye stress og indre uro.
Etter en pause som lærer, en pandemi og jobb i privat næringsliv i mellomtiden, er jeg tilbake som lærer i 2021. Det går ikke så mye bedre med elevene, og det er vondt å observere hvordan elevene sliter. Noen utagerer og motarbeider, noen sitter passivt og lider i stillhet.
Hva gjør en rådvill lærer da? Jeg sier ifra til ledelsen og spør hva vi kan gjøre. På et tidspunkt tok jeg også kontakt med en bekjent fra Røde kors for å gjennomføre workshop for å bedre læringsmiljøet. Det gikk ikke så bra og vi måtte avbryte halvveis.
Jeg har gjort det jeg kan for å si ifra. Skolesystemet er ikke rigget for å sette inn tiltak eller håndtere psykisk uhelse. Lærere skal fokusere på det faglige, det er vårt mandat. Men for å få til læring bør elevene føle seg trygge og være mentalt til stede, det blir en catch 22. Stress avler stress!
Endring tar tid, men for å få til endringer må man forstå problemet. Det må ressurser og vilje til. Lærere er så presset på tid fra før, og jeg forsto aldri hvordan jeg skulle ta opp temaer de egentlig hadde behov for å lære om. Og når vi først snakker om elevers psykiske helse, hva med lærerne? Etter streiken i 2022 har jeg aldri hørt så mange lærere snakke om at de har fått nok, de er lei og slitne.
Jeg elsker å være kreativ og lære, men det skjer dessverre ikke innenfor skolens fire vegger. Jeg har møtt holdninger som: “Det er for mye prat om psykisk helse.” Beklager å måtte si det, men problemet forsvinner ikke selv om vi ikke prater om det. Det er høyst reelt og ungdom etterspør mer kunnskap.
Så spørsmålet er: hvor skal man starte?
Etter mange observasjoner og analyser begynte jeg å se et mønster av problemer som gikk igjen. Og jeg har mange ganger tenkt: “Hva om jeg heller snakker om indre motivasjon, kreativitet og mestring? Det er jo det de trenger!” Jeg begynte å lete etter verktøy jeg kunne bruke inn i undervisningen, noe som kunne kommuniseres på en positiv måte og hvor jeg ikke trengte å spille hobbypsykolog. Jeg hadde behov for å lage noe enkelt, relevant og gøy. Jeg ville formidle noe som gir kunnskap og et verktøy slik at de kunne hjelpe seg selv.
Hvordan kunne jeg bevisstgjøre og fokusere på de problemene elevene ikke så selv?
Gjennom min jobb i det private kom jeg over et pilotprosjekt i Trøndelag kalt HODEBRA, med professor på NTNU Steinar Krokstad som pådriver. Dette er et prosjekt som kunne vise til gode resultater i Australia og Danmark, et opplegg som forebygger psykisk sykdom med en ny tilnærming. Jeg ble veldig nysgjerrig og tok det inn i undervisningen. HODEBRA går enkelt ut på å gjøre tre ting hver dag som bedrer både den psykiske og fysiske helsen, et konkret verktøy for å få det bedre: Gjør noe aktivt, noe meningsfylt og noe sammen - hver dag!
Og ungdommene elsket det! Elevene fikk nye verktøy og mulighet til å ta konkrete grep selv. Sammen skapte de et prosjekt som skapte ringvirkninger langt utenfor klasserommet. Det var en fantastisk opplevelse å se hvor raskt elevene tok budskapet. Både de og jeg som lærer ble styrket med positivitet og samhold. Det var spennende å se hvordan de påvirket hverandre. Og jeg fikk gode tilbakemeldinger etterpå, dette ønsket de mer av!
Nå er Trøndelag fylkeskommune igang med en pilot og senere skal det spres nasjonalt. Det er bare å glede seg, dette virker!
Opplevelsene mine fra VGS har nå inspirert meg til å ta sats på egenhånd, jeg vil ta mine erfaringer ut av klasserommet. Jeg har fått en forkjærlighet for å formidle vanskelige temaer. Foreløpig har jeg testet ut 3 læringschallenger på Instagram og ungdom gir meg gode tilbakemeldinger her også:
“ Glad jeg fant instagramen din! Tror virkelig det kan hjelpe meg og mange andre.”
“Jeg synes challengen er veldig spennende og tankevekkende.”
“Temaene som du har valgt ut er veldig relevante for den psykiske, fysiske og mentale helsen.”
Dette er kunnskap som bevisstgjør og forhåpentligvis kan bidra til kunnskap om psykisk helse. Det er en fantastisk ungdomsgenerasjon som kommer etter oss. Ikke glem at det var disse som tok til gatene for å demonstrere for klimahandling for få år siden! Det er tak i de, og vi må støtte de så godt vi kan.
Vi trenger en mer holistisk og menneskevennlig tilnærming til temaet, ikke tåkelegging og bagatellisering. Ungdommen er i stand til å utrette store endringer, det har vi sett. Da må vi styrke de så godt vi kan slik at de kan komme seg etter noen vanskelige år. De har lidd nok!
Bærekraft gjelder ikke bare ytre omstendigheter, det gjelder å finne vår indre styrke, balanse og mot til å gå fra ord til handling. Da må vi ha en sunn og mentalt sterk befolkning som klarer å stå imot stresskultur og usikkerhet. Vi må begynne fra innsiden. Dette er mitt bidrag, så håper jeg det snart skjer endringer på systemnivå. Prioritering av psykisk helse og forebygging skulle vært her i går.
Så lenge skolesystemet ikke er godt nok rigget til å håndtere psykisk uhelse blant unge, må lærere være uredde og skape en god dialog om temaet. Det trenger ikke være trist og depressivt, for ungdommene er interessert og ønsker mer kunnskap. Hjertelosen er et forsøk på å lage et verktøy som kan ta for seg psykisk helse på en måte så ungdom forstår det. Temaer som jeg gjerne skulle snakket mer om i klasserommet, som kan åpne for samtaler og refleksjon.
I løpet av våren vil jeg lage min 4. challenge og den skal handle om eksamensangst. Jeg gleder meg til å se hvordan jeg kan få til læring i samarbeid med ungdom, som gir meg innsikt og informasjon om hvordan de har det og hva de trenger for å ha det bra! Ungdom trenger verktøyene for å bli robuste til å gå inn i voksenlivet med de beste forutsetningene de kan få. Vi kan øke kunnskapen om hvordan vi kan få det bedre, det er dét det handler om.
Jeg heier så inderlig på ungdommen nå til dags. Gi de kunnskapen de fortjener!